Endelig Ironman 70.3 Haugesund!

Jeg har ikke blogget mye de siste månedene. Det er det bare å beklage! Men endelig er det den tiden på året igjen, den første helgen i juli. I skrivende stund er det omtrent 12,5 time til jeg starter. Jeg gleder meg helt enormt! For de aller, aller fleste nordmenn som driver med triatlon er IM 70.3 Haugesund julaften, nyttår og 17. mai på en og samme gang. Det er konkurransen du så absolutt ikke vil gå glipp av. I år er det fjerde året på rad jeg deltar, og forhåpentligvis senker jeg persen min med noen minutt i år også.

Løypen er den samme som før. 1900 meter svømming, 89 km sykling og 21 km løping. I 2013 løp jeg i mål på rett over 5 timer (5:05), i morgen håper jeg å komme inn en halvtime før det, altså 4:35. Det er ingen hemmelighet at jeg er desidert sterkest på sykkelen. Jeg svømmer fortsatt helt OK (ca. 30-32 minutt) og løper helt greit (ca 1:35-1.39). Til å løpe såpass lite som jeg egentlig gjør er det innafor! Jeg håper å bruke ned mot 2:18 på sykkelen, men det er selvfølgelig litt væravhengig. Det er meldt litt regn av og på, men det vil gjenstå å se hvor våt asfalten egentlig blir. Formen kjennes bedre ut enn på mange år og jeg er veldig spent på hvor raskt jeg egentlig kan komme meg fra start til mål etter å ha både svømt, syklet og løpt «alt jeg har» i litt over 4,5 time. Jeg gleder meg uansett helt utrolig mye til å endelig komme i gang. En hel haug med kjente deltar, en hel haug står rundt i løypene og heier og 75% av familien står opp grytidlig for å heie meg igjennom dagen. Dette blir så gøy!!!

Samtidig som konkurransen er en «vanlig» Ironman 70.3, er den også NM langdistanse. STriK har med Daniel, Sindre og meg ambisjoner om en medalje i lag-NM, der de 3 beste tidene til de ulike klubbene teller. I fjor hadde vi tatt bronsen om vi bare hadde husket å melde på sistemann, så i år er vi veldig revansjelystne på edelt metall, helst så edel som mulig!

For å følge meg igjennom dagen må du gå HIT: http://eu.ironman.com/triathlon/coverage/athlete-tracker.aspx?race=Haugesund70.3&y=2016#axzz4DH8HyNuG og skrive inn startnummeret mitt som er «1020». Jeg starter ca. 08.15 og kommer forhåpentligvis i mål før 12.40! Du kan også se live fra konkurransen hele dagen på TV2Sumo 🙂

Følg meg live HER: http://tracking.ironmanlive.com/mobilesearch.php?rid=727828834320&race=Haugesund70.3&y=2016&athlete=1020#axzz4DBbvEuW

Legger ved et bilde fra målgangen i fjor, bare for å vise litt av den utrolig deilige følelsen det er når en faktisk krysser målstreken 🙂

Godfølelse deluxe!

Godfølelse deluxe!

Advertisements

Snart konkurransetid!

Det er den tiden av året igjen. Tiden hvor all vinterens trening skal på prøve, og man skal se om kroppen fungerer som den skal.

Lang tid har gått siden forrige blogginnlegg. Jeg har rett og slett ikke hatt særlig å skrive om! Etter VM i fjor hadde jeg en laaaang friperiode før jeg gradvis begynte å trene igjen i oktober, etter drøye 4 uker uten særlig aktivitet. Som vanlig uten noen langtidsplan, men flink til å variere med både rolige og harde økter. I november ble jeg først syk, og så skikkelig lei av trening (det og nesten som vanlig). Hadde ca. 6 uker der jeg lå på mellom 3-5 timer trening i uka, med 1-2 timer styrketrening i uka. Greit for hodet, men ikke særlig bra for formen 🙂 Heldigvis er kroppen flink til å huske hvor «god» den en gang har vært. Det tok ikke lang tid før jeg var tilbake i vanlig trening, det vil si ca. 10-12 timer trening i uka i gjennomsnitt på vinterstid.I slutten av januar var jeg formmessig der jeg var i april i fjor i følge watt og puls-data. Da gjorde jeg iallfall noe riktig! Den eneste endringen fra i fjor var at jeg minst 1 gang i uka kjørte en knallhard styrkeøkt på beina som kjentes i flere dager etterpå. På knappe 2 1/2 måned gikk jeg fra å løfte 8x160kg i beinpress til å fint klare 10x200kg (maks på maskinen). Det er og veldig gøy, og selvskryt er lov! Tydeligvis gjorde det utslag på sykkelbeina, derfor vil den trenden fortsette igjen i høst. Litt mer variert trening er uansett kjekt.

Jeg hadde store planer om å begynne å svømme fast i januar. Etter 5 økter sa det stopp, og jeg manglet rett og slett motivasjon til å dra på svømmetrening. Jeg prøver derfor noe litt nytt i år og kutter ut svømming helt til mai. Da er jeg 100% innstilt på å svømme 3 ganger i uka frem til begynnelsen av juli (foreløpig siste triatlon i år). Det blir jo spennende å se hvordan det funker… 😀

Løpingen er så som så. I oktober løp jeg mye til meg å være, tydeligvis for mye. Gikk så 2 mnd uten løping på grunn av mine vanlige beinhinner som slo seg vrang. Har brukt crosstrainer og motbakkeløping som variasjon innimellom,  og har i det siste begynt å løpe ute. Har begynt med 20 minutt 3 ganger i uka og kommer til å øke jevnt med 10% i uka frem til juli. Må rett og slett begynne å løpe nå, kommer ikke igjennom et halvmaraton i Haugesund uten å ha løpt noe på nesten et år… 🙂

Syklingen er det som redder meg i triatlon-sammenheng. Det er det jeg synes er mest gøy, men til tider må jeg også tvinge inn økter her. Jeg lever fremdeles etter prinsippet «om jeg ikke føler for å trene, trener jeg ikke». Det funker fortsatt veldig bra! Jeg må også gi en stor takk til nesten-nabo Daniel som støtt og stadig drar meg ut på trening, selv om jeg ikke alltid har lyst. Han sørger i tillegg for at jeg holder en viss form på sykkelen, da han ikke kan få lov til å både sykle OG løpe raskere enn meg!

Jeg har altså ikke noen særlige ambisjoner prestasjonsmessig i år. Jeg skal delta på triatlon for å ha det gøy, og kun det. (og selvsagt sykle fortere i år!) 🙂 Gleder meg utrolig mye til å kjenne på stemningen i Haugesund nok en gang, den er helt vanvittig!

I morgen starter sykkelsesongen for min del. KCC Tempoen på Klepp har siden 2013 blitt en tradisjon, og jeg har forbedret meg for hvert år. Jeg hadde egentlig en målsetning om å kjempe om en topp 5 plassering der i år, etter jeg kom på en 9. plass i fjor. Grunntreningen på sykkel og formen har vært veldig god de siste ukene. Forrige uke ble jeg derimot syk, og har siden det ikke trent på en uke. Jeg hadde en veldig kort økt i går, og en kort økt i dag. Jeg bør iallfall har overskudd, men det har jeg som regel uansett da jeg aldri trener meg i senk. Det eneste målet blir en viss watt, altså kraft på sykkelen, som jeg måler på pulsklokken min og ved hjelp av måler i kranken. I fjor hadde jeg 321 watt i snitt med 42,5 km/t i snitt over de 21 km vi sykler. I år var målet egentlig å bikke 335 watt i snitt, men på grunn av den siste uken på sofaen har jeg rett og slett ikke peiling på hvordan formen er. Det blir spennende å se!

Neste uke er det temporitt på tirsdag og fellesstart landevei på søndag. Jeg gleder meg!!

Legger ved et bilde fra fjorårets temporitt på Klepp, samt et bilde fra lagtempoen i fjor. Lagtempoen i fjor er fremdeles den dagen jeg føler jeg hadde mitt sterkeste ritt noensinne 🙂

11312709_1626199417625346_5863876015444800123_o

Swooosh!

KCCTempo2015-44

Her snakker vi smerte på aller, aller høyeste nivå. Siste kilometeren av KCC Tempoen er i slak motbakke og her gjelder det å tyne ut absolutt alt en har igjen av krefter!

 

 

Race report IM 70.3 World Championship Zell am See-Kaprun

Som jeg skrev i forrige innlegg ble jeg aldri nervøs før VM. Ei heller rett før starten gikk. Jeg hadde gledet meg helt enormt i drøye 2 måneder til denne dagen, og jeg skulle utnytte den til det absolutt fulle. Jeg var kun her for å ha det skikkelig gøy og nyte øyeblikket, selv om det var aldri så hardt. Det kan jeg allerede si at jeg klarte – det ble en uforglemmelig dag 🙂

Dagens heiagjeng, med unntak av Kjell som tok bildet.

Dagens heiagjeng, med unntak av Kjell som tok bildet.

Før start:

Våknet kl. 07.00 og var uforskammet uthvilt. For første gang under en «konkurransenatt» hadde jeg sovet som en stein fra jeg la meg til klokken ringte. Det var så absolutt et tegn på at jeg ikke stresset. Frokost med hele gjengen; mor, Kjell (bror), Hilde (søster), Miriam (Kjells kjæreste), Daniel og Eugene. Ekstra salt på eggerøren ble kommandert, og jeg spiste den antagelig mest salte eggerøren noensinne. Jeg skulle ikke bli dehydrert eller gå tom for mineraler! Vi kjørte de 6 km det var til parkeringsplassen i to biler og dobbelsjekket at alt var med. Jeg hadde selvsagt klart å glemme tidtakerbrikken på sengen, så da var det tilbake til hotellet i all hast for å hente den. Hadde lagt inn godt med ekstra tid så det var aldri noe stress. Tilbake på parkeringsplassen tok vi tok shuttlebuss til startområdet og jeg gikk inn for å sette vann + energidrikke på sykkelen samt sjekke lufttrykk. Gikk ut igjen til support-gjengen for lykkeønskninger og noen bilder en liten time før start. Nå var det like før det braket løs! Valgte å bruke den nyinnkjøpte Sailfish Attack våtdrakten som jeg kun hadde testsvømmet dagen før. Jeg var såpass komfortabel i drakten at jeg ikke så noen grunn til å ikke bruke den, selv om det strider mot «alle» regler 🙂 «Aldri bruk nytt utstyr på konkurransedagen!» (Spesielt ikke i et VM! 😀 )

Klar? JA!

Klar? JA!

Svømmingen:

Var inne i startslusen god tid før start og fikk med meg PRO herrer og damer som startet hhv. 10.45 og 10.48. Jeg startet ikke før 11.10, så det var nok av tid for å bøye og tøye. Noen minutt før M25-29 starten fikk vi gå ned i vannet og jeg tok noen svømmetak. Innsjøen holdt behagelige 20-21 grader, så tempen var perfekt for svømming. Minuttet før start la jeg meg noen ekstra meter bak de andre i feltet, jeg var jo tross alt her kun for å kose meg, ikke for å bli fanget i den berømte vaskemaskinen som svømmestarten ofte er. Jeg undervurderte nok mine egne ferdigheter ganske grovt. Der jeg vanligvis alltid stiller meg på første rekke og har det ganske så greit med å svømme maks, var jeg nå låst fast bak et drøss andre svømmere, betraktelig treigere enn meg, og kunne svømme alt annet enn maks.

Følte egentlig aldri at jeg fikk opp farten, noe som ikke var så rart når jeg måtte jobbe veldig for å navigere meg rundt alle sammen.Svømmeløypen var en enkel «ut og inn igjen», så det ble ganske trangt rundt vendingen ytterst. Måtte stoppe for å fikse på badehetten et par ganger da den var i ferd med å gå av, og også øreproppene var litt på vei ut, så tapte litt tid på det. Helt mot slutten klarte jeg å få opp dampen litt, samtidig som det stadig kom andre svømmere fra andre startpuljer forbi meg i et ekstremt tempo. Jeg lot meg ikke stresse av den grunn, og etter litt over 34 minutt ble jeg nærmest dratt på land og opp trappen av de frivillige. Min nest treigeste 1900m svøm noen sinne, men det gjorde absolutt ingenting. Kom på land med et smil om munnen for det om 🙂 Tror forøvrig ikke det var den nye draktens feil at jeg svømte 3-4 min saktere enn normalt, jeg tror rett og slett jeg var alt for avslappet før start. Svømmetiden ble 34:07.

Blid og fornøyd på tross av vanvittig dårlig svømming!

Blid og fornøyd på tross av vanvittig dårlig svømming!

T1:

Jogget rolig inn i skifteteltet og tok selve skiftingen veldig med ro. Tok i tillegg på meg sykkelhansker, noe jeg vanligvis aldri gjør i konkurranser, for å få ekstra grep på styret på den farlige utforkjøringen. Skiftesonen var ca. 750m lang, så det tok litt tid å løpe igjennom. Rett før jeg hoppet på sykkelen traff jeg heiagjengen for første gang. Veldig gøy med masse brøling, norske flagg og kubjeller! Tiden i T1 ble 05:39.

På vei ut mot sykkelstarten. Smil? Selvsagt :)

På vei ut mot sykkelstarten. Smil? Selvsagt 🙂

Syklingen:

Fikk på meg skoene som allerede var på sykkelen raskt og kom meg fort inn i tempostilling. Første 20 km var flate og slakt nedover så her gikk det unna i høy fart. Merket ganske fort at den planlagte watten ikke gikk særlig bra å holde i denne varmen og måtte derfor legge meg et godt stykke under det jeg vanligvis holder, så ca. 230 watt denne dagen. Høy puls og lavere watt enn normalt er ikke noe bra tegn! Etter 20 km begynte den ca. 13 km lange bakken og her stresset jeg overhodet ikke og kjørte veldig kontrollert opp, med unntak av de siste 2 km som hadde et snitt på 14%. Det partiet svei ganske godt i lårene og pulsen ble ganske så høy, men det var jeg forberedt på så det gjorde ingenting. Wattsnittet opp bakken ble 247 med 85% av makspuls i snitt, så det var ikke særlig mye krutt som ble svidd av oppover. Nedover tok jeg det VELDIG med ro. Jeg har faktisk aldri syklet en eneste hårnål-sving eller så bratt utfor som de første 3-4 km var, så det var bare å bremse godt opp i god tid før hver sving og kurve. Jeg ville jo trossalt komme ned like hel, og ikke minst komme i mål!

Sykkelløypen ba på helt vanvittige omgivelser. Løypen i seg selv var også utrolig bra!

Sykkelløypen ba på helt vanvittige omgivelser. Løypen i seg selv var også utrolig bra!

De neste 10 km var veldig kjappe med slakt utfor, så ventet et litt mer teknisk parti de siste 40 km. Jeg merket at jeg tapte mye til de foran meg når det var svinger, spesielt 90-gradere. Jeg holdt farten til de andre foran meg veldig greit på flatene (det var nesten helt flatt siste 40 km), men det hjalp lite når de kjørte fra meg i svingene. Jeg vet jeg er dårlig teknisk på sykkelen, så her er det bare å bli mer uredd og øve, øve, øve! Nesten ute av Zell am See sentrum så jeg heiagjengen i det fjerne, og til min forskrekkelse så de på og heiet på en annen nordmann, Espen Wagener, som var ca. 50 meter lengre fremme enn meg. For å få kontakt brølte jeg for full hals «HEIA NORGE!» og vinket til dem. De fikk sjokk når de så meg «DET E JO TORE!» og brølte som gale i det jeg suste forbi dem 🙂

Forbi heiagjengen i sentrum med et stort glis, selvsagt!

Forbi heiagjengen i sentrum med et stort glis, selvsagt!

Mistet litt piffen de siste 30 km som jeg også gjorde i Haugesund. Jeg fylte opp drikkeflasken foran på hver eneste drikkestasjon (ca. hver 20. km) og kjølte meg ned med vann i nakken, så det skyltes iallfall ikke dehydrering. Drakk ikke like mye gel-blanding jeg hadde planlagt, men kompenserte med å spise litt banan og cola fra drikkestasjonene. Siste 10-15 km ble svært rolige da jeg ikke ville gi på for å kjøre forbi et stort felt av ryttere som lå foran meg. Brukte heller tiden på å få i meg ekstra drikke samt spinne ut beina på litt lettere gir for å gjøre meg klar til løpingen. Sykkeltiden ble 2:39:37.

T2: 

Stresset ikke overhodet i T2 heller. Fant posen min med løpesko med en gang og satt meg ned i teltet for å skifte. Skiftet fort og tok meg her ekstra god tid på å smøre på så mye solkrem som mulig på fjes, nakke, armer og skuldre. Jeg visste jo jeg kom til å bli solbrent, så det var bare å prøve å redusere «skadene». Tiden i T2 ble derfor ganske så treig, hele 6:33.

Løpingen:

Prøvde det jeg kunne for å holde igjen tempoet i starten, noe som er overraskende vanskelig etter en har syklet 90 km. Første km gikk likevel på ca. 4:35. Ganske raskt etter dette merket jeg at det ville være umulig å holde den farten i 21 km i den intense varmen. Heiagjengen sto vel plassert etter ca. 1 km og jeg fikk noen kraftige heiarop mens jeg ropte ganske høylytt tilbake. For en stemning de lagde langs løypen! Ga tommel opp og high five til «alle» langs løypen, tok i mot heiarop fra fremmede og heiet tilbake til dem. Da blir det ekstra gøy for oss alle 🙂

Armene til værs for å heie tilbake på heiagjengen min!

Armene til værs for å heie tilbake på heiagjengen min!

Solen stekte noe helt vanvittig, og det ble en kamp for å komme til første drikkestasjon, ca. 3 km uti løypen. Her helte jeg nedpå med vann, is i nakken, samt. tok svamper og la foran i halsen, bak i nakken og under capsen. Bestemte meg derfor for å løpe fra drikkestasjon til drikkestasjon, og gå igjennom hele, hver eneste gang. X antall svamper og kopper med is ble tatt til enhver tid, samtidig som vann gikk ned på høykant og over hodet. Av og til fikk jeg spylt meg med hageslanger – UTROLIG digg! Farten mellom drikkestasjonene ble som en rolig langtur, men det betydde absolutt ingenting da jeg bare nøt øyeblikket og det faktum at jeg faktisk konkurrerte i VM, mot verdens aller beste triatleter. Ved andre passering av heiagjengen, som nå sto strategisk plassert midt i sentrum, vanket det high fives og enda flere og høyere heiabrøl. De var jo totalt klin-kokos!

Glad og fornøyd løper jeg forbi heiagjengen :) Her er jeg rett over halvveis til mål på løpingen.

Glad og fornøyd løper jeg forbi heiagjengen 🙂 Her er jeg rett over halvveis til mål på løpingen.

Selv om farten var lav var pulsen høy. Jeg taklet rett og slett varmen helt vanvittig dårlig, mye dårligere enn jeg hadde trodd. Spesielt på ett bestemt strekk mot vending nord-øst for Zellersee (vi løp langs sjøen med vending i Zell am See sentrum og nord-østlig del av vannet) var varmen helt ekstrem. Den tørre luften og stekende solen gjorde at jeg hadde veldig lyst til å stoppe opp og gå til nærmeste drikkestasjon, men jeg klarte å holde meg til planen om å løpe i mellom alle.

Skal ærlig innrømme at jeg ikke smilte hvert eneste sekund, men mesteparten av tiden gjorde jeg det!

Skal ærlig innrømme at jeg ikke smilte hvert eneste sekund, men mesteparten av tiden gjorde jeg det!

Siste gang i sentrum løp jeg forbi heiagjengen med et digert glis og fikk med meg et stort norsk flagg – nå var det bare en drøy kilometers parademarsj igjen. «Nyt øyeblikket!» gikk på repeat i hodet mitt, og i det jeg løp på det røde løperen visste jeg knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var bare så utrolig kult! Drøye 50 meter før mål kom en fyr og spurtet alt han hadde forbi meg og endte opp i spurtoppgjør med en annen, ikke noe for meg, jeg ville jo ha et kult bilde i det jeg kom i mål! Snudde meg og passet på at kysten var klar bakover såvel som fremover, ga speakeren en high five og gikk over mållinjen med armene og det norske flagget til værs. For en herlig følelse! Tid og plassering betydde absolutt ingenting, jeg var overlykkelig over å ha fullført mitt første VM på det som ble min desidert varmeste og hardeste dag noensinne! 😀 Løpstiden ble 1:54:18 og mitt desidert treigeste halvmaraton noen sinne. Det var rett og slett ikke mer å hente under disse forholdene!

Nyter det kortvarige øyeblikket på den røde løperen til det fulle!

Nyter det kortvarige øyeblikket på den røde løperen til det fulle!

Zell am See leverte på alle måter. Fantastisk vær, fantastiske løyper, fantastisk publikum. I følge en på hotellet vi bodde på var det hele 36 grader denne dagen. Det tviler jeg faktisk ikke på. Jeg kan ikke huske å ha vært så hinsides varm før og det var utrolig digg å komme hjem til Norge med behagelige 15 grader.Jeg følte jeg var i mitt livs løpsform og var sikker på å iallfall kunne løpt på 1:35, samt syklet en del minutt raskere. Det får heller bli neste gang jeg er i alpebyen 🙂 Jeg kommer definitivt til å reise tilbake for å gjøre Ironman 70.3 Zell am See en gang i fremtiden, men akkurat når det blir vet jeg ikke!

Uken etter VM har jeg ikke trent noe som helst. Jeg tar sesongpausen litt tidligere enn planlagt da beinhinnene mine begynte å slå seg skikkelig vrange i ukene før VM, så jeg gir de heller litt etterlengtet hvile. Jeg trener det jeg føler for frem til oktober, antagelig 4-5 timer i uken. Deretter begynner oppladningen og treningen mot neste sesong. Det jeg kan si allerede nå er at jeg i 2016 skal debutere på den fulle Ironman-distansen, altså 3800m svømming, 180 km sykling og 42,2 km løp. Jeg trenger et nytt mål å jobbe mot for å holde motivasjonen oppe, så det er absolutt på tide med min full-IM debut 🙂

Reise til Zell am See og dagene før VM

Mitt første VM i Ironman-sirkuset sto for tur. Jeg skulle egentlig bruke årets sesong til å kose meg med idretten jeg er blitt så glad i og ha fokus på å ha det gøy under konkurransene. Det var derfor til stor overraskelse at jeg fikk en plass til VM i etterkant av IM 70.3 Haugesund i juli. Jeg hadde absolutt ingen forventninger om å bli få en plass til VM, men da det var et faktum gliste jeg fra øre til øre i flere dager. Det var også utrolig kult at både Eugene og Daniel fra STriK også fikk plass samtidig som meg 🙂

Familie ble informert forløpende og «alle» ville være med. Hotell ble bestilt, reise ble planlagt og vi var skikkelig gira alle som en. Hele familien skulle ned til Zell am See, med unntak av min far som ikke hadde anledning pga jobbreise. Dumt for oss begge, men han fulgte meg live på nettet hele dagen 🙂 Hilde (søster) og jeg reiste med bil mandag 24. august og ankom Zell am See onsdag 26. Jeg overrasket oss begge med å være på sykkelen både tirsdag og onsdag morgen kl. 06.30 for å få gjort unna trening før frokost og før mange timer i bil.

Værmeldingen for Zell am See var i overkant bra. Jeg kunne ikke helt tro at det skulle være 30+ grader fra onsdag til søndag, men det ble som lovet. Etter ankomst onsdag gjorde vi ikke noe spesielt, kun avslappning og veldig nærliggende «sightseeing» av Kaprun. Torsdag var vi relativt tidlig oppe for å komme oss til sentrum (kun 10-15 min med buss)  av Zell am See for å registrere meg, sjekke ut expo samt ta en svømmetur. Senere på dagen ble det en sykkeltur før Daniel og Eugene ankom hotellet. Senere på kvelden ankom også min mor hotellet, nå var nesten hele support-gjengen samlet 🙂

Kaprun er bebyggelsen nærmest, Zell am See og Zellersee i det fjerne. Fantastisk sted for triatlon!

Kaprun er bebyggelsen nærmest, Zell am See og Zellersee i det fjerne. Fantastisk sted for triatlon!

Fredag morgen våknet jeg av en melding fra Eugene. «Emergency, please call me» sto det. For å gjøre en lang historie kort endte det på verst tenkelige måte for Daniel. Han endte opp med en brukket skulder og kunne ikke stille til start i VM. Les hans oppsummering av hendelsen som ødela alt på hans egen blogg her samt hans «support report» ved å følge denne lenken: www.veienmotironman.com

Daniel smilte likevel tappert og var åpenbart ganske langt nede etter hendelsen, men tok det hele med fatning. Han var tross alt veldig heldig som bare knakk et bein i skulderen etter den stygge kræsjen! Jeg fikk selv tårer i øynene over hele situasjonen og tenkte bare på hvor ufattelig kjipt det måtte være å bli satt på sidelinjen på den måten. Måten Daniel taklet det hele på kan likevel ikke roses nok – han gikk fra å være så langt nede jeg ikke en gang kan forestille meg, til å være den absolutt beste supporteren og heiagjengen VM hadde. Han gikk totalt «bananas» som heiagjeng, til og med så mye at folk gjenkjente ham etterpå og sa til ham akkurat hvor kult det var med heiaropene hans. Bra jobba kompis!

På vei til nasjonsparaden og banketten (pasta party) senere på dagen fikk jeg meg et lite skremmeskudd da jeg holdt på å svime av i bussen. Stappfull, kokvarm og klam buss der vi ble stående tett i tett med folk likte kroppen min særdeles dårlig, og kombinasjonen med en slitsom dag for oss alle der jeg trolig ikke hadde fått i meg nok drikke holdt det på å gå skikkelig galt. Jeg fikk plutselig en litt klaustrofobisk følelse og alt rundt meg begynte å svartne. Jeg fikk satt meg ned med hodet mellom beina og heldigvis var vi nesten fremme da det skjedde. Jeg kom meg av bussen i en fart og fikk kjøpt en iskald cola. Den gikk ned på høykant, for å si det mildt. Dette var starten på en endeløs rekke påminnelser fra Hilde om at jeg måtte huske å drikke. Hele lørdagen igjennom fikk jeg meldinger som «Har du drukket nok?» «Hvor mye har du drukket til nå i dag?» «Husker du å drikke?» «Husk å «pæss kvitt!»» Bra å ha support som passer på! På middagen, der det trolig var et par tusen triatleter med venner/familie, traff vi plutselig på Jan Morten midt oppi det hele. Skikkelig tilfeldig å gå «rett på ham», men selvfølgelig veldig kjekt å treffe enda flere kjente!

Glade nordmenn i nasjonsparaden fredagen :)

Glade nordmenn i nasjonsparaden fredagen 🙂

Lørdagen ble en rolig dag med mye avslappning, men fikk gjort mine 3 korte treningsøkter som planlagt. Vi kjørte igjennom sykkelløypa og fikk orden på Eugenes sykkel som hadde fått seg en smell i ulykken. Han var veldig bestemt på å stille til start i VM, noe han også til slutt gjorde og fullførte med stil! Vi fikk også gitt heiarop i en times tid til de som gjorde konkurransen som gikk på lørdagen. Vi sto rett ved hotellet vårt og var helt gale der vi sto med kubjeller samt norske og australske flagg. Mange satte tydelig stor pris på dette, og de andre ved hotellet syntes vi var helt gale; «You crazy Norwegians, you’re awesome!»

Her er et blinkskudd fra fjellet vi skulle opp på syklingen. Løypen og omgivelsene var helt fantastiske!

Her er et blinkskudd fra sykkelløypen. Løypen og omgivelsene var helt fantastiske!

Søndagen kom, og jeg ble aldri nervøs før konkurransen. Jeg pleier alltid å kjenne på litt nerver dagen før en 70.3 distanse, men her kom den aldri. Jeg var kun her for å ha det skikkelig gøy og kose meg hvert eneste sekund. Jeg fikk heller aldri nerver på konkurransedagen og dette bidro trolig til at jeg manglet den lille ekstra tenningen jeg pleier å ha, spesielt i starten. Dette kommer det selvsagt mer om i race reporten på søndag!

En stykk svært klar triatlet før sitt første VM :)

En stykk svært klar triatlet før sitt første VM 🙂

Race morning!

En liten oppdatering i siste liten. «Travle» dager på VM-ferie tar mye tid. Det sosiale med familie og venner blir prioritert foran blogg-oppdatering som hør og bør, men en liten oppdatering før min første VM konkurranse må selvfølgelig skrives.

Til selve konkurransen har jeg absolutt ingen forventninger til meg selv. Jeg synes det er utrolig kult bare å være her og kjenne på stemningen, og bare det å krysse mållinjen i et VM kommer til å bli et minne for livet. Jeg har ingen ambisjoner om tid eller plassering, jeg vil kun fullføre med et smil og nyte dagen til det fulle. Men selvsagt skal jeg prøve å gi alt jeg har!

Været er alt for varmt i forhold til det jeg liker, med temp-stokken oppe på 32 grader utpå dagen. Det blir en utrolig varm løping, derfor ekstra viktig med masse drikke på syklingen og viktig å kjøle ned med svamper underveis på løp. Det hadde vært gøy å sette ny halvmaraton pers, men det ryker nok pga varmen. Gøy blir det uansett 🙂

Løypen er utrolig flott. Svømmingen en enkel rundløype, syklingen i svært raske omgivelser med unntak av et ganske stort fjell med ca. 650 høydemeter og tidvis veldig bratte partier. Utforkjøringen etterpå er ganske ekkel, iallfall for meg som aldri har syklet ned en tilsvarende bakke før. Med null press på meg selv så kommer jeg til å ta livet med ro og kjøre 100% safe nedover. Jeg vil krysse mållinjen, ikke ende opp i en grøftekant fordi jeg satser for mye i en sving!

Jeg vil tippe jeg bruker et sted mellom 4:40 og 5:00 i morgen. Ca. 30-32 minutt svøm, 2:30-2:35 sykkel og 1:36-1:45 løp. Alt avhenger som sagt av varmen og om jeg får i meg nok vann. Hadde en liten «wake up call» i går, men det kommer jeg tilbake til senere 🙂

For å følge meg LIVE i morgen kan det gjøres på følgende lenke: http://www.ironman.com/triathlon/events/americas/ironman-70.3/world-championship/ironfan/2015-aug-30/leaderboard.aspx#axzz3kGufbQ96

LIVE video fra både helikopter, motorsykler og stasjonære målkamera finner en ved denne lenken: http://www.ironman.com/triathlon/events/americas/ironman-70.3/world-championship/ironfan/2015-aug-30/videos.aspx#axzz3kGufbQ96

Jeg har startnummer 2374 og starter kl. 11:10. og er ikledd de vanlige gule og svarte klærene, neongul caps og grønne og neongule legger for anledningen. Kanskje du ser meg komme i mål en gang mellom 15.50 og 16.15! 🙂

Bilder fra både konkurranse og turen kommer selvsagt senere 🙂

Det nærmer seg!

Jeg er på vei inn i en boble. Boblen er ikke akkurat liten, for det er snakk om en VM-boble! De harde øktene blir kortere og kortere og med høyere og høyere intensitet, og i grunn er det ganske behagelig å «kun» kjøre f.eks 20 ganger 1 minutt «alt out» kontra lengre intervaller med kontrollert langt og hardt arbeid. Selv om det nesten renner melkesyre ut ørene på de korte intervallene tar det bemerkelsesverdig kort tid å hente seg inn igjen etter endt økt. Jeg føler hele tiden at jeg kunne ha gitt mer, men det lille overskuddet skal jeg spare til søndag den 30. august.

Treningen etter IM 70.3 i Haugesund gikk ikke helt etter planen. Med to gode uker etter konkurransen i Haugesund ble de to neste ukene heller labre. Trening sto ikke først på prioriteringslisten i denne perioden, da min mormor ble akutt syk og gikk bort en uke senere. Jeg følte overhodet ikke for å trene, og trang en stund før jeg kom «inn i det» igjen. Treningen ble kun brukt som avkobling for å forsøke å tenke på noe annet. Samtidig vet jeg at mormor ikke ville jeg skulle ha sluttet med treningen i en lengre periode, så jeg brukte det som motivasjon for å komme skikkelig i gang igjen. Hennes mantra var alltid «carpe diem» – grip dagen. Det har blitt enklere å leve etter denne regelen de siste ukene, og det som skjedde har vært en viktig påminnelse om at man aldri vet hva fremtiden bringer. Derfor er det beste å alltid leve i øyeblikket og gjøre det meste ut av hver dag.

De siste to ukene før VM er nøye planlagt. Jeg føler egentlig at jeg aldri har truffet perfekt på den optimale formtoppen, så jeg har til gode å finne en plan som fungerer for meg. Jeg har lest meg veldig opp på emnet, hentet litt inspirasjon fra andre, og til slutt satt sammen min egen plan. Jeg fikk også en kvalitetssjekk av en kamerat, Stian, som går på mastergradstudie i idrettsvitenskap i Sogndal. Gode tips mottas alltid med stor takk! Planen var bra, men jeg måtte ha noen flere timer i sone 1 var ett av tipsene for å beholde basen. Det andre var å fremfor alt lytte til kroppen, følte jeg det ble for harde og mange intervaller kunne jeg enten redusere intensiteten noe, eller kutte ut noen av intervallene. Logisk nok, men ikke alltid like lett å gi seg selv lov til det! Så var det denne berømte to-ukers planen for å finne toppformen, hva innebærer den egentlig?

Uke 34: (denne uken)

  • Mandag: 20 min rolig jogg (knallharde 4×8 min intervaller på sykkel dagen før)
  • Tirsdag: Treningstriathlon – sprint. 65 min med høy intensitet.
  • Onsdag: 1,5t sykling i sone 1.
  • Torsdag: 20×1 min på 360 watt + 10×1 min løping etterpå på 17-17,5 km/t.
  • Fredag: 45 minutt svøm med 20 min intensitet + 1,5-2t sykling i sone 1.
  • Lørdag: 20 min rolig jogg, 40 min svøm, 1t sykling i sone 1.
  • Søndag: 6×5 min sykling på terskel (ca. 315 watt), 4x 1km løp – begge med 3 minutt pause. 30 minutt open water svømming.

Uke 35: (konkurranseuke, VM på søndagen)

  • Mandag: Reisedag. 45 min sone 1 på morgenen før avreise.
  • Tirsdag: Reisedag. 15-20 min rolig jogg på morgenen, 20-30 min rolig sykkel etter mange timer i bil.
  • Onsdag: 8×2 min sykling litt over terskel + 6×2 min hard (men jevn) løp – begge med 3 minutt pause. Rolig utesvøm etter ankomst i Zell am See.
  • Torsdag: 15 min rolig jogg + 45 min rolig sykkel + test av svømmeløypen (ca. 30-35 min)
  • Fredag: Treningsfri
  • Lørdag: 10 min løp før frokost med 4-5×30 sek drag. 35 min sykkel etter frokost med 4-5×1 min drag. 20-25 min svømming i svømmeløypen med noen spontane korte drag.
  • Søndag: Konkurransedag!

Det gjenstår nå kun 3 dager før jeg reiser, og kun 9 dager før jeg står på startstreken i mitt første VM. Jeg gleder meg helt ufattelig mye! Det som som gjør det hele ekstra gøy er at vi er 3 fra STriK som skal bo på samme hotell, min søster Hilde skal kjøre ned med meg i bil (roadtrip, woho!), i tillegg til at min mor og bror (+ hans kjæreste) alle kommer til Zell am See for å heie meg frem med kubjeller og norske flagg. Selv om jeg har gitt klar beskjed om at jeg ikke har nubbesjans til å hevde meg i toppen skal jeg likevel gi absolutt alt jeg har og sykle og løpe rundt med et stort glis hele dagen. Værmeldingen ser foreløpig helt super ut, så alt ligger til rette for et fantastisk verdensmesterskap i Ironman 70.3! 🙂

Flere oppdateringer før VM vil følge i de nærmeste dagene!

I denne innsjøen foregår svømmingen, Zell am See er bebyggelsen du ser. Tenk å konkurrere i slike omgivelser!!

I denne innsjøen foregår svømmingen, Zell am See er bebyggelsen du ser. Tenk å konkurrere i slike omgivelser!!

Race report IM 70.3 Haugesund

Ai ai ai, hva skal man si om denne fantastiske konkurransen de har fått til i Haugesund? Ord blir egentlig fattige når man skal beskrive hvor utrolig god stemning det er på løpsdagen. «Hele» byen og lokalsamfunnet rundt sykkelløypen stiller opp i tusentalls med kubjeller, norske flagg, heiarop og mye annet snedig. Det blir bare kjekkere og kjekkere å delta i Haugesund første helg i juli hvert eneste år. I 2013, som var min første gang, var det gøy, og nå har de tatt steget videre og gjort det helt fantastisk. Hvordan de får det til skjønner jeg ei, for det virker helt utopi å få til noe slikt hjemme i Stavanger. Faktisk er konkurransen i Haugesund stemt frem blant deltakerne som den nest beste i hele verden! Det sier jo sitt 🙂

Advarsel: Denne oppsummeringen er kanskje i lengste laget og inneholder veldig mange bilder. I tilfelle du faller av underveis tar jeg et kort sammendrag her for deg som ikke vil lese alt; Det gjorde vondt, det var en veldig tung dag og jeg var relativt misfornøyd med resultatet. MEN! Jeg kvalifiserte meg til VM! 🙂 Da spiller resten liten rolle!

Fredagen:

Jeg ankom Haugesund fredag ettermiddag som jeg også har gjort de tidligere årene. Innsjekk på hotell og registrering til konkurransen ble gjort, deretter en liten tur på expoen. Det ble handlet nye løpesko (planlagt, ikke impulskjøp!), deretter bar det til hotellrommet for å slappe av før jeg skulle på pasta party med klubbkamerater kl. 18.30.

Lørdagen:

Litt småkjølig vær, men akkurat som meldt. Det var gode utsikter for været også for søndag – opphold, ca. 17 grader, overskyet og sol senere på dagen. Det ble akkurat som meldt med unntak av en liten byge yr-regn 🙂 En kort joggetur før frokost og en kort sykkeltur før lunsj ble unnagjort. Daniel og jeg ble litt forsinket til STriK-lunsjen på Egon, men siden det var pga trening var det helt innafor! Etter lunsj var det innsjekk av poser og sykkel før det ble en kort tur på expoen før middag. Kyllingpasta til middag er aldri feil dagen før konkurranse, derfor ble det dette også denne gangen. Etter middag var det bare å si «god natt» til middagskameratene og prøve å sovne tidlig. Jeg var i seng til 9, men selvsagt fikk jeg ikke sovne! Selv om jeg vet akkurat hva jeg går til og ikke var nervøs overhodet, var jeg rett og slett så giret og gledet meg så enormt at morgendagen bare ikke kunne komme kjapt nok. Sist jeg sjekket klokka var den rett over 2, så jeg tipper jeg sovnet ca. 15 min etter det. Når klokken igjen ringte kl. 05.00 var jeg lys våken og spratt opp av sengen. Endelig!

Løpsdagen:

Jeg spiser alltid havregryn med melk til frokost. I dag var det heller ikke noe unntak. Lettkokte havregryn med melk i over natten gjør det relativt greit å spise selv om jeg vil påstå smaken ikke er noe særlig. Store havregryn med melk i som ikke får tid til å ta til seg fuktighet derimot, det må være det verste jeg vet. Det kan ikke være stor forskjell på det og papp, bortsett fra næringsinnholdet. Jeg karret i meg en halv skål før jeg ga opp og gikk over på brød med brunost og sjokoladepålegg. Mett ble jeg iallfall! Jeg tok shuttlebuss fra hotellet 06.15 og var i skiftesonen litt før halv 7, alltid greit med mye tid! Fikk sjekket posene med utstyr og satt skoene på sykkelen. Fikk kvittet meg med litt ekstra vekt (du vet hva jeg mener) en drøy time før start før jeg traff på familien som også i år stilte mannsterke opp. Hele gjengen på 4 var samlet og det er noe jeg setter utrolig stor pris og og synes er utrolig gøy!

I hyggelig do-kø-samtale der vi synes svært synd på de stakkarene som møter punkterte dekk allerede før konkurransen har startet.

I hyggelig do-kø-samtale der vi synes svært synd på de stakkarene som møter punkterte dekk allerede før konkurransen har startet.

Etter å ha sagt hei og hå fikk jeg tid til å løpe litt frem og tilbake i skiftesonen i ca. 10 min. Note to self: ta på våtdrakt neste gang. Den er nemlig ganske vrien å få på når du allerede begynner å bli litt svett! Ca. 07.55 gikk jeg ned mot svømmestarten og fant «den største køen ever» foran meg. Jeg snek meg ut på siden og gikk så langt frem jeg kunne. Fikk et dunk på skulderen og hørte en stemme «Du må gå lengre frem enn det!». Alexander (også fra Stavanger!) hadde helt rett, og lengre frem gikk vi. Når pro-damene startet var vi veldig kjappe med å gå helt til fremste rekke. Jeg fikk plassert meg perfekt i forhold til det jeg hadde planlagt – i fremste rekke ute til høyre.

Jeg er han med rød badehette...! Jeg er faktisk det hodet som nr. 2 fra høyre, der man ser halvparten av brillen samt en arm som er på vei til å ta et crawl-tak.

Jeg er han med rød badehette…! Jeg er faktisk det hodet som nr. 2 fra høyre, der man ser halvparten av brillen samt en arm som er på vei til å ta et crawl-tak.

Svømmingen:

I det starten gikk ble en relativt stille gjeng forvandlet til en stor vaskemaskin av armer og bein, ref. bildet over. Jeg ga absolutt alt jeg hadde med høy frekvens og kraftige beinspark for å prøve å «rive meg løs» fra de bak. Litt vannpolo-svømming (crawl med hodet over vann) for å unngå å drikke for mye av det herlige (not) vannet fungerte bra. Jeg fikk et par slag og spark, men ingen direkte i fjeset – bra! Kom fort løs og fant meg noen bein ganske kjapt. Holdt de litt før jeg dro forbi. Svømte egentlig mye alene, men var innom noen bein her og der uten at jeg noen gang fant en som hadde «den perfekte» farten. Jeg så plutselig en kjent figur i vannet, nemlig Jan-Ove fra STriK. Jeg vet at han svømmer bra og la meg derfor bak han en stund.

Rundt bøyen i den nedre delen av den første U-svingen holdt jeg fortsatt beina, men etter denne svømte jeg litt annerledes. Tidligere år har det bare vært å svømme litt skrått til venstre og man treffer perfekt på første bøye i den innerste U-svingen. Det funket heller dårlig i år (dårlig research på forhånd med andre ord!) og jeg tapte nok en del tid på feilnavigeringen. Tok igjen noen damer fra pro/NM-feltet som startet 5 minutt før oss og kom meg rundt den siste svingen greit. Kunne skimte Jan-Ove litt lengre fremme og ga skikkelig på for å komme til beina hans. Det kom plutselig noen opp på siden av meg som jeg ikke i det hele tatt hadde forventet og med et lite jafs pustet jeg inn og svelget jeg litt vann. Sart som jeg er kom vannet + en god chunk av frokosten i retur, men det svelgte jeg igjen. Ingen energi kunne gå tapt tenkte jeg, heldigvis tenkte jeg lite på smaken (som forøvrig var ganske fæl). Klarte ikke å få fatt i beina til Jan-Ove etter denne lille stoppen, men ga på det jeg hadde inn mot land. Brukte beina en del mer enn vanlig for å gi de litt bevegelse før syklingen. Opp på land på 31:28 (1 minutt dårligere enn i fjor, men svømmeløypen var blitt lengre) og som nr. 17 i min klasse.

Meget konsentrert på vei mot T1. Fullt fokus på arbeidsoppgavene!

Meget konsentrert på vei mot T1. Fullt fokus på arbeidsoppgavene!

T1: 

Fant posen min med en gang og tråkket av meg våtdrakten i en fei. På med startnummer og hje… wops, visiret falt av som vanlig. På med visir etter litt om og men, og så på med hjelmen. Løp avgårde mens jeg fikset resten av hjelmen og fant sykkelen med en gang, den sto fortsatt på rekke nr. 9 som jeg hadde memorisert tidligere 🙂 Kom meg greit oppå sykkelen og satte i gang opp den korte bakken. Tiden i T1 ble 03:01.

Syklingen:

Forholdene var gode for raske sykkeltider. Det var meldt lite vind, kun 2-3 m/s, fra sør og det tenkte jeg å utnytte. Planen var å gi veldig mye på sykkeldelen. Litt fordi jeg vet at jeg er veldig sterk på sykkel når jeg er i form, og litt fordi jeg ville se hvor hardt jeg egentlig kan sykle og hvor mye det ødelegger for løpingen. Det er jo greit å teste, tenkte jeg 🙂

Fornøyd med å være i gang med syklingen og for å treffe heiagjengen min :)

Fornøyd med å være i gang med syklingen og for å treffe heiagjengen min 🙂

Jeg kom greit oppi skoene ganske raskt etter jeg var kommet opp den lille bakken fra skiftesonen. Et lite sekund med uoppmerksomhet og jeg mistet flasken med vann over en fartsdump/hull i asfalten etter kun et lite minutts sykling. Det var aldri tema å stoppe for å hente flasken igjen, da jeg visste at det ikke var så veldig langt til første langesone med både mat og vann.

Såvidt i gang med syklingen og uten vannflaske, men kun 20 km til jeg fikk en ny.

Såvidt i gang med syklingen og uten vannflaske, men kun 20 km til jeg fikk en ny.

Jeg passerte veldig mange de første 10-15 km, herfra og inn var det kun et par her og der. Noen prøvde å legge seg på hjulet mitt og en kar fikk også gult kort (stop and go-straff) for drafting på meg. Han ble enormt sur på dommerne pga denne hendelsen, men det var ingen enn han selv å skylde på! Kun èn som jeg kan huske kom forbi meg og han prøvde jeg å henge meg på, men han nærmest spurtet opp alle de små bakkene. Jeg så kun at watt-tallene var i øvre del av 300-sjiktet og valgte derfor å ikke følge (det burde jeg kanskje, for han syklet 4 min raskere enn meg!). En tysker kom opp på siden av meg i hver bakke og mente jeg måtte jobbe med klatre-ferdighetene mine. Hver gang det flatet ut eller gikk utfor tok jeg ham igjen. Fordelen med wattmåler! Jeg smilte den siste gangen og sa at jeg kun kjørte på watt. Jeg så ham aldri igjen etter det 🙂 Fra rundt 30 km og inn så jeg omtrent ingen andre i løypen. Jeg følte nesten jeg var på en hurtig langtur hadde det ikke vært for det enormt entusiastiske publikumet som heiet meg frem overalt. Jeg vinket, viste tommel opp og smilte så ofte jeg kunne. Da heiet de enda mer, og jeg smilte enda mer. Vinn-vinn!

Aero og smilende til kamera :)

Aero og smilende til kamera 🙂

Halvveis, altså på km. 45 hadde jeg brukt 1:07. Jeg lå godt an i rute til å sykle under 2:22 som jeg håpet på. Men…. Etter ca. 50 km følte jeg at jeg traff en skikkelig «vegg». Negative tanker begynte å fly rundt i hodet og jeg følte meg plutselig veldig sliten og daff i beina. Hardkjøret fra starten hadde tydeligvis satt sitt preg, og dette var vel første gang denne dagen jeg kjente på at jeg ikke var i den formen jeg håpet på. «Hadde jeg bare hatt beina jeg hadde i mai» tenkte jeg… Det hjalp ikke særlig, og det gjorde ikke det faktum at jeg knapt så andre rundt meg. Damene jeg tok igjen syklet jo så sakte i forhold (no offense!) at det ikke ga særlig moralsk boost når jeg tok dem igjen. Jeg roet trøkket betraktelig og kjørte kun på følelse siste halvdel. Jeg håpte jeg ikke hadde brent av for mye krutt og at jeg i det minste kunne løpe litt fortere enn året før. Første halvdel av syklingen hadde jeg 245 watt i snitt (inkludert 0’er) og siste halvdel 222 watt. Siste 20 km hadde jeg 210 watt, og siste 10 km kun 202 watt. Det sier jo egentlig sitt om at jeg hadde gått på en skikkelig smell, og jeg vil betrakte syklingen som en skikkelig katastrofe. For å si det enkelt, 200 watt er ikke særlig mye (alt er selvsagt relativt).

Det er gøy å sykle gjennom sentrum!

Det er gøy å sykle gjennom sentrum!

Etter ca. 85 km kom det et laaaaangt tog med folk som tydeligvis var gira på å ta meg igjen. Totalt uaktuelt tenkte jeg og kjørte forbi de etter å ha lagt med de nødvendige 10 meterne bak. Det luktet lagtempo lang vei, og det fikk jeg også bekreftet fra bildene, se nedfor. Aldri i livet om det er 10 meter mellom hver enkelt av de der! Kjedelig at «alt er lov så lenge dommeren ikke ser det» er mentaliteten og at dommerne faktisk ikke var der når det skjedde.

Er det virkelig 10 meter mellom alle disse? Neppe.

Det er gjerne 10 meter fra meg i front til nr 2, men er det virkelig 10 meter mellom alle de andre? Neppe.

Inn mot T2 roet jeg ikke tempoet noe særlig da jeg egentlig hadde tatt det ganske med ro de siste 40 km. Hoppet greit av sykkelen og løp inn i skiftesonen. Sykkeltiden ble 2:26:29 og jeg syklet meg opp til 14. plass. 2 minutt raskere enn året før med kun 2 watt mer i snitt, det kan jeg takke en veldig aero sykkel og sittestilling for 🙂

T2:

Ingenting spesielt i T2. Hoppet greit av sykkelen og fant plassen til sykkelen ganske fort, rekke nr. 7 🙂 Fant posen min med en gang og fikk tatt på meg sokker og sko, tok også med meg 4 stk High5 IsoGels. Èn hvert 20. minutt var planen, med litt sporadisk cola/redbull der jeg hadde lyst på.

Løpingen:

Etter å ha syklet såpass rolig siste del av syklingen håpte jeg at jeg fremdeles hadde nok igjen i beina til å løpe jevnt med. Planen var å legge meg veldig kontrollert på ca. 4.30 min/km, noe jeg også vet at jeg klarer helt fint etter å ha syklet først.

Såvidt løpt en kilometer og jeg traff på Jan-Morten med kamera :) Takk for bilder og heiarop!

Såvidt løpt en kilometer og jeg traff på Jan-Morten med kamera 🙂 Takk for bilder og heiarop!

Etter de første 9 kilometerne lå jeg bare noen sekund bak planen, men nå begynte beina å si i fra om at syklingen absolutt ikke hadde vært noe særlig. Jeg ble tung i steget og følte jeg løp i sirup, og farten ble deretter.

Kun ca. 4 km er unnagjort her og jeg har fortsatt grei fart og er ved godt mot :)

Kun ca. 4 km er unnagjort her og jeg har fortsatt grei fart og er ved godt mot 🙂

Jeg følte alt gikk i mot meg mens jeg slet meg rundt i 4:50-55 min/km fart og hadde mest lyst til å bli ferdig med en gang. Det var derimot veldig oppløftende å hele tiden ha publikum rundt meg som heiet, spesielt familien som sto bra plassert på det «ensomme» strekket sørover mot vendepunktet. Å løpe forbi på indre kai ga selvsagt gåsehud fra topp til tå hver bidige gang, selv om jeg hadde det aldri så vondt.

Biter i meg litt smerte mot slutten av løpet...

Biter i meg litt smerte mot slutten av løpet…

Å løpe forbi kaien en siste gang før målgang var veldig herlig, kun en liten tur innom byparken og så var det ned mot mål. De korte men harde kneikene opp mot parken var helt forferdelige, men det var utrolig deilig å løpe ned igjen. Da fikk beinene «fly» som de ville og jeg plukket noen rygger som også var på vei mot mål. Å løpe over målstreken er alltid like gøy, spesielt etter å ha økt tempoet de siste 2 kilometerne for å ta ut absolutt det aller siste av kreftene. Etter en liten feiring var det rett ned i bakken for å hvile, og der ble jeg liggende en ganske god stund. Flaks de frivillige kom med drikke til meg, det var digg med kaldt vann! Ernæringsplanen for løpingen fungerte veldig bra da den var helt lik den jeg hadde i fjor. Den ene IsoGel’en fikk jeg ikke i meg da jeg tok en slurk litt vel stor og alt kom i retur, men da fylte jeg heller på med ekstra cola og redbull på neste drikkestasjon. Løpetiden ble 1:38:08, 25 sekunder forbedring fra året før.

Totalt ble tiden 4:41:55, 49 sekund bedre enn 2014. Det holdt til 21. plass i min aldersklasse 25-29 år, og 120. plass totalt av ca. 1700 deltakere (inkludert stafettlag). Det holdt også til 26. plass i NM.

Alltid lykkelig når jeg krysset mållinjen i en IM 70.3!

Alltid lykkelig når jeg krysset mållinjen i en IM 70.3!

Oppsummering:

Jeg bommet egentlig totalt på målene mine for dagen, da målet egentlig var å komme inn under 4:30, topp 20 i NM og være med å kjempe om en plass til VM i Zell am See i august. Skjebnen ville det uansett slik at jeg faktisk fikk plass til VM på grunn av roll-down prinsippet (de som blir direkte kvalifisert har allerede plass/sier nei, og plassen går til den neste på lista). Det er helt vanvittig gøy, og jeg gleder meg helt enormt til å representere Norge og STriK i VM, selv om jeg havner langt nede på resultatlistene 🙂 Det var i tillegg fantastisk gøy at både Daniel og Eugene fra STriK også kvalifiserte seg til VM. Stikk gjerne innom bloggen til Daniel og les om hans konkurranse HER.

Jeg var rett og slett ikke god nok denne dagen. Jeg hadde kanskje en veldig dårlig dag eller kanskje jeg bommet litt på formen. Jeg føler at jeg ikke er i samme sykkelform nå som jeg var i april/mai. Heldigvis har jeg nå 7 uker på å gjøre et solid treningsarbeid frem mot VM. Minst 3 av 4 familiemedlemmer har allerede ordnet fri og skal reise ned for å se på, og jeg føler et snev av «press» på meg for å gjøre alt jeg kan for å være best mulig forberedt. Jeg håper på å få min beste konkurranse noensinne søndag 30. august. De neste 7 ukene har jeg fortsatt sommerferie i minst 5, og i disse ukene blir det en fullstendig «toppidrettsuttøver-hverdag». Sove, trene, spise, hvile. Så gjenstår det å se hvor mye jeg kan forbedre formen jeg er i per i dag på så kort tid. Jeg gleder meg vanvittig til både VM og til å presse meg selv til det ytterste i både trening og konkurranse!

3 glade STriK-gutter som skal til Ironman 70.3 World Championship Zell am See!

3 glade STriK-gutter som skal til Ironman 70.3 World Championship Zell am See!

Neste konkurranse blir NM i olympisk distanse under TriQuart i Kristiansand. Jeg skulle egentlig være i superform til dette, men pga VM blir det kun en gjennomkjøring midt i en mengdetreningsperiode. Det blir uansett artig å konkurrere mot de beste triatletene i Norge, og sannsynligvis bli «knust» av jentene på juniorlandslaget 🙂 De er skikkelig gode!

Og helt til slutt, takk for at du leste og takk til alle kjente og ukjente for bilder, heiarop og støtte gjennom hele denne dagen 🙂 Og tusen takk til Harald hos min samarbeidspartner Klinikk Optimal som alltid passer på at jeg er «tuned up» og skadefri! Jeg gleder meg allerede enormt mye til neste års utgave av Ironman 70.3 Haugesund!